Den obligatoriske juleposten

Ja, så ble det jul i 2009 også. Siden det faktisk begynner å bli mange år siden julebloggen levde og serverte nye poster hele desember, synes jeg iallefall at bloggen trengte en juleoppdatering i år også.

I år ser det ut til å bli en særdeles hvit jul, ettersom snøen laver ned utenfor stuevinduet. For å gjøre julestemninga komplett har Svein passet på å fyre i peisen, juletreet er ferdig pynta og det er rett og slett fint å bo i huset innerst i veien i disse dager. De siste julegavene ble pakket inn for litt over en time siden, så nå er det bare å vente til nissen kommer. Jeg har kommet fram til at det gøyeste jeg vet i desember er å kjøpe julegaver, for så å pakke de inn og prøve å få de til å se fine og samtidig spennende ut. Selvfølgelig vet jeg at jeg synes det er stas å få ting selv også, men den største spenninga på julekvelden er hvordan gavene jeg har kjøpt blir mottatt. For ikke å trekke ut tankene mine i det lange og det brede, og heller la deg få nye julekosen uten en datamaskin, skal jeg prøve å avslutte denne noe stusselige posten.

I bunn og grunn ville jeg bare ønske dere alle en velsignet jul!

Dagens visdomsord: den største glede du kan ha, er å gjøre andre glad.

God jul :)

Da St. Halvardsvei fikk en katt

I Bergen bor jeg som nevnt i idylliske St. Halvardsvei. Vi har det utrolig koselig sammen, og føler igrunnen vi har alt vi trenger. Men tydeligivis er det noen som mener vi mangler noe. En dag sto mine samboere Sunniva og Maren på kjøkkenet. Der har man god oversikt over gata og inngangspartiet vårt. Så denne fine dagen står de der å nyter utsikten da det plutselig kommer en bil og stopper utenfor. Ut av bilen kommer ei dame med en katt i armene. Med største naturlighet stiller hun seg i porten vår og stirrer intenst på inngangsdøra. Dette høres ut som en historie i slekt med Harry Potter, og i slike historier bør det selvfølgelig skje noe mens hun står der. Det som skjer i denne historien er at hun ser seg godt omkring før hun setter fra seg katten på trappa vår, og kjører avgårde i bilen sin.

Hva skjedde med katten tenker du kanskje?

Katten vår (siden vi fikk den lissom) løp selvfølelig avgårde, og siden har vi ikke sett den...

Illustrasjonsbilde

Etter noen om og noen men, tenkte jeg at jeg kanskje skulle skrive litt på Hilde og Ingvills verden. Ja, for jeg har vel også en liten plikt til å skrive litt her. Ble litt inspirert av å lese på andre sine blogger (av de som er flinkere til å skrive), og fikk lyst til å skrive noe iallefall.
Var litt for lenge siden jeg hadde logget på nå, så gjorde først en feil og laget like godt en ny blogg. På 4 sekunder tror jeg. Sjekk ut hildeogingvillsverde-ingvill@blogspot.com . Og glem den siden.

For tiden holder jeg meg i Norges største by, Oslo. Midt i byen. Jeg bor med en liten gjeng fra Viken fhs og går på Høgskolen i Staffeldtsgate (til dere som ikke har kontroll, lissom). Her er det spennende, stressende, utfordrende, lærerikt, inspirerende. Å fortelle alt som har skjedd til nå, tror jeg ikke er vits. Men det har skjedd mye, men det er mye mer jeg gjerne skulle hatt tid til!

Jeg har nettopp kommet hjem fra en ett-døgns-retreat i forbindelse med et fag på skolen. Ett døgn med matservering, bibelmeditasjon, stilletid, tidebønn og peiskos. Det var litt deilig å komme seg ut av bymiljøet og hverdagens stress. Men det tar kanskje litt lenger tid enn ett døgn før man virkelig oppdager stillhetens skjulte sider? Vi hadde stille tid fra kveldsbønnen (ca 9-10tida) til middagsbønnen kl 12 neste dag. Det var litt rart å vøre en gjeng på 12 stykker som spiste frokost og satt sammen uten å si noe til hverandre. Men var utrolig deilig om morgenen egentlig. Jeg fikk ikke gjort meg noen store sensasjonelle tanker egentlig, men det å komme bort fra byen og alle kravene rundt seg, gav tid til å tenke på ting man ikke får tid til å tenke ferdig på. Man trenger det fra tid til annen.

Ellers har vi hatt studieuke denne uka, så vi kan "catche" opp med skolen igjen. Har hatt ting å jobbe med, selv om vi har hatt fri. Og så har jeg fått meg abonnoment på treningsstudio. Så nå skal jeg bli sprek! Iallefall sprekere..

Hej, så lenge!

Det nærmer seg...!

På et eller annet tidspunkt i livet har jeg lært at man må glede seg over det det er mulig å glede seg over, og heller tenke litt mindre på det som er mindre hyggelig. Siden eksamen nærmer seg, noe som betyr mange timer lesing og derfor ikke er så veldig gøy, så har jeg laget meg en liste over alt jeg kan glede meg til fremover:

• Minor Majority konsert


• Mew konsert


• Besøk av Ingvill og Ane


• Kings of Convenience konsert


• Slutt på undervisning


• Reise hjem til jul


• JUL og alle koselige, hyggelige ting det innebærer

I tillegg til disse "store" begivenhetene er det selvfølgelig en haug av små hyggelige øyeblikk innimellom! Hvorfor tenke negativt når det er så uendelig mye positivt?!?

Smil til verden, folkens! Og verden vil faktisk smile tilbake!

Studentliv

I et av mange ukonsentrerte øyeblikk på SV-bibliotektet fikk jeg en voldsom trang til å blogge. Heldigvis kan jeg dele livet mitt enkelt og greit med mobilen. Så i det jeg spiser min siste dent-pastill ønsker jeg dere en fantastisk dag i fin(!)været, og vender tilbake til lorenzkurver, gini koeffisienter og det totale fattigdomsgapet.

Forandring fryder

Etter å ha hatt samme layout her ca alltid, fant jeg plutselig ut en lørdags morgen at jeg ville gjøre noe med det.

Ha en fin dag!

Rapport fra en noe blaut sørlending

Nå er det snart 6 uker siden jeg flyttet fra det blide, varme sørland, til det litt våtere vestland. Selv om det har regnet nesten hver dag siden jeg kom hit, har ikke det lagt noen demper på stemninga. For det blir fort en vane å alltid ha regntøyet parat, eller iallefall en paraply i veska. Støvler er et must, og om du kommer dryppende våt inn på butikken ikledd regntøy fra topp til tå er det ingen som tenker noe mer over det. Det er igrunnen litt fint. En direkte virkning av at det kommer mye vann fra oven, er at Bergen er en særdeles rein by. Støv er for eksempel et relativt ukjent begrep. Bergen er derfor en vakker by, som tar seg spesielt godt ut i solskinn.

For er det noe jeg liker spesielt godt med alt regnet, så er det hvor vanvittig glad man blir med en gang det er fint vær. Bergensere vet å utnytte det lille finværet de får. Jeg kan for eksempel nevne at det sist søndag var strålende sol og blå himmel for første gang på omtrent 5 uker, noe som resulterte i 17.mai stemning og kø opp bakkene til Fløyen. Det er vel ut i fra observasjoner som denne at jeg har trukket slutninga at vi sørlendinger er bortskjemte. Her snakker vi grunnleggende forskjeller i hverdagsholdninga. Som sørlending må jeg innrømme at det er skuffende å kikke ut av vinduet om morgenen og alltid se en grå himmel og høre regnet som treffer sølepytten utenfor. Men nå som jeg har vært her en stund, begynner skuffelsen å gå over i likegyldighet. Det er den samme likegyldigheten vi sørlendinger som regel viser over det fine været vi ofte er velsignet med. Derimot blir vi i dårlig humør med en gang været skifter, og det blir regn. Bergensere, som er vant til regnet, blir i strålende humør med en gang været skifter og det blir fint. Kanskje er dette en litt urettferdig sammenligning, men jeg kan ikke huske at jeg noensinne har vært så glad for en skyfri himmel. Så når er det liksom vi sørlendinger opplever en form for ekstase på grunn av slike hverdagslige ting som været? Bare en tanke lissom...

Sånn ellers kan jeg vel nevne på slutten at jeg trives veldig godt på vestlandet, og skulle du bevege deg bort på denne kanten av landet vil jeg sette stor pris på besøk!

Vakre St. Halvardsvei 13. (Riktignok bor jeg i den røde delen av huset...)

Fortsettelse følger...

Om varme, stjerner og snø.

Som ekte sørlending vet jeg å nyte livet om sommeren. Når man har ferie og været er sånn som det bare kan være på sørlandet, blir det fort mange late dager ute i sola. Og det er vel ikke til å stikke under en stol (solseng?) at det ikke alltid er like spennende. Det er da tankene stikker avgårde til en annen planet eller en annen tid. Det var akkurat det som skjedde her en dag. Jeg lå ute på verandaen og ante fred og ingen fare. Gradestokken viste 28 grader i skyggen og livet var generelt fint. Det ble etterhvert ganske så godt og varmt, og jeg begynte å tenke på sist gang jeg var så varm. Jeg kom fram til at det måtte ha vært i Afrika i vinter. Du vet sikkert hvordan tankene fungerer, og plutselig var jeg tilbake i Kenya på fjelltur opp Mt. Koh. (Bildet viser toppen fra der vi startet turen)

Sannsynligvis er det den varmeste opplevelsen jeg noensinne har hatt. Forstill deg ei støvete, bratt fjellside der stien slynger seg opp i det uendelige mellom busker og kaktustrær. Du befinner deg i Kenyas varmeste, tørreste område og skal bestige et fjell på litt over 3000 meters høyde. Ikke nok med det, temperaturen ligger på omkring 50 grader, altså omtrent 60 graders forskjell til Norge i slutten av januar. Bare tanken på å skulle gjøre noe fysisk gjorde oss slitne. Men turen skulle gjennomføres, og i løpet av de fire timene opp svettet vi på steder vi aldri før hadde svettet, mens vi ellers prøvde å nyte den stadig mer fantastiske utsikten.

Utsikten halvveis oppe

Det jeg egentlig hadde tenkt å fortelle fra denne turen har igrunnen ikke noe med varmen å gjøre. For vi kom opp på et slags platå litt nedenfor toppen, der skulle vi bo den natta, hjemme hos noen av de lokale som bor der oppe. Utsikten der var upåklagelig, og menneskene like så. Den kvelden gikk vi de 500meterne til doen, og ble sittende utenfor å vente i dokø. Det er her den virkelige historien min kommer. For mens vi venta snakket vi med ei jente på omtrent vår egen alder. Hun var veldig interessert i hvor vi kom fra, og vi fortalte gledelig om Norge og hvor kaldt det er om vinteren med snø og is. Jeg tror det er en av de beste opplevelsene jeg har hatt i løpet av mine 20 år. Det å stå der under den mest fantastiske stjernehimmelen jeg noensinne har sett, vite at man befinner seg omtrent 3000 meter over havet på et annet kontinent, og oppi alt skulle forklare noen hva snø er. Noe mer surrealistisk, men allikevel så ekte og fantastisk skal du lete lenge etter.

Neste morgen sto vi opp, gikk den siste biten til toppen og fikk med oss en nydelig soloppgang.

Fortsatt god sommer!

Heisann, ja!

Nå var det jammen meg lenge siden jeg har skrevet post på bloggen!
Trodde jeg kom til å gjøre det jevnlig iløpet av året på Viken, men ble dårlig med oppdateringer..! (Hilde var littegrann flinkere!)
Jeg kunne nok fortalt masse om et helt fantastisk år på folkehøgskole, men vet ikke om det er kjempe interessant og så ville det blitt en lang post..!

Men jeg vil gjerne fortelle om noe som er et slags utspring fra Viken, hvis man kan kalle det det? Jeg har gått et år på en musikkfolkehøgskole og vært i et miljø med stor fokus på musikk. Det har vært perfekt for meg! Og gjennom dette har jeg og en kamerat fra skolen, Erlend (fra Lillesand:-)), laget oss et lite musikkprosjekt som har utviklet seg til å bli litt seriøst. Vi spiller egenskrevet materiale og har etter hvert tatt oss navnet "Truth and beauty bombs". Vi har allerede fått oss noen spillejobber i bla. Lillesand og Gjøvik i sommer, og kommer til å prøve å få flere. Det er spennende å se hva det kommer til å utvikle seg til!

Så i den forbindelse vil jeg gjerne invitere DERE (alle som vil!) på konsert 25. juli klokka 21.00 på caféen Den Siste Glæde, i Lillesand! (50 kr for billett )
Det blir en konsert ute i caféens bakgård. Tenk dere en varm julikveld med koselig musikk og en god kopp kaffe;) Det blir kos, og enda koseligere med herlige folk som kommer og ser på!

Men før det kan dere sjekke ut MySpace-sida vår: myspace.com/truthandbb
Vi har allerede lagt ut noe musikk, og det kommer mer!
Vi sier ikke at musikken vår er perfekt, men koselig er den!
Håper dere også synes det!

Vi snakkes!

Et år på folkehøyskole...

Et år på folkehøyskole er forbi.

Jeg sitter igjen med utrolig mange gode minner og ikke minst mange kjempegode venner. Etter et intenst år spekket med så mange opplevelser at jeg kunne skrevet ei bok om det, må jeg si det er litt deilig å være hjemme igjen. Først nå merker jeg at det er fint å kunne være litt aleine, uten å føle at man går glipp av noe. Og det er litt fint å kunne gjøre akkurat det jeg har lyst til å gjøre, akkurat når jeg har lyst til å gjøre det. Samtidig er det noe som mangler, det er tomt et sted inni meg.

For man blir glad i folkehøyskolelivet.

Et år på Sagavoll høres nok ut som et år på leir for de fleste. Og jeg skal ikke legge skjul på at det til tider kan minne om det. Samtidig kan jeg med hånda på hjertet si at jeg aldri har hatt et mer meningsfylt år. Jeg har lært så mye om meg selv; hvordan jeg tenker, reagerer og fungerer i ulike sammenhenger. Jeg har lært å tilpasse meg, utfolde meg og begrense meg. Jeg har blitt utfordret, oppmuntret og innspirert. I tillegg har jeg lært utrolig mye andre mennesker, om Gud, og om det å leve. Sagavolls motto er "Tid for liv". Dette året har abosolutt vært et år med tid til å leve. For god tid har man iallefall på folkehøyskole. Så mye tid at det blir vanskelig å finne på noe å gjøre. I år har vi levd fra måltid til måltid, og det er ikke sjeldent man hører: "Ok, det er 2 timer til kveldsmat. Hva kan vi gjøre på den tida?" De mange timene mellom måltidene har blitt fylt med alt fra ryddefester og oppdagelsesferder i Gvarv, til kaffekos og sosial soving.

Det er ikke mulig å forklare hvor fantastisk det er å få lov til å forsvinne inn i Telemarks dype skoger, der man kan glemme alt som handler om karakterer, prestasjoner og tanker om at man ikke strekker til. Man har lov til å ha dårlige dager og gode dager. Man har lov til å være glad og sprudlende, men også sint eller lei. Man har lov til å være seg selv fullt og helt, og bli 100% godtatt for den du er. Det er fint det!



Et år på folkehøyskole er over. Det er trist at en epoke er over, men jeg er også glad og evig takknemlig for alt jeg har fått være med på i løpet av året.

Lenge leve folkehøyskolen!

Man, I'm in Africa!

Hallo alle sammen!
Jeg befinner meg for oyeblikket ganske langt unna sno og kulde, og ellers alt annet som kan minne om vinter. Akkurat naa sitter jeg paa internettcafe et sted midt i Kampala som er hovedstaden i Uganda. Ute regner det faktisk, men jeg ska ikke klage etter et par uker i sol og herlig varme. Vi kom til Kampala i gaar kveld, etter et par netter i Mbale. Jeg og klassen min stortrives i Afrika, og med oss paa reisen har vi James, en herlig mann fra Nairobi. Jeg vil torre aa paastaa at han er en av de klokeste og samtidig morsomste menn jeg noen gang har truffet.

For vi kom til Uganda var vi litt over ei uke i Kenya. Der fikk vi opplevd alt fra besok i Kiberaslummen, til fjelltur i 50 grader og steikende sol.

Jeg lover aa komme tilbake med mer naar jeg har kommet meg tilbake til Norge ei gang i midten av februar. Forst venter det forhaapentligis en tur til Rwanda og Tanzania, og deretter et kort ferieopphold i Mombasa.

Lev vel folkens!