På vegne av begge oss i Hilde og Ingvills verden vil jeg beklage mangelen på oppdateringer det siste halve året. Og nå som russetida er ferdig og man skulle tro vi hadde god tid, kommer eksamen og plutselig masse å gjøre igjen. Årets første eksamen ble unnagjort tidligere i dag, og jeg er veldig glad for at jeg aldri mer må skrive en tekst på norsk bokmål. Nå gjenstår det bare litt nynorsk og litt matte, pluss en halv time prating med et par lærere, og vips (!), så er vi ferdige med 12 års skolegang.
Jeg innser nå at det faktisk blir litt trist å slutte på skolen også. Nå har jeg brukt tre år på Katta og fått mange gode venner og bekjentskap. Sjansen for at jeg
kommer til å miste kontakten med noen av de jeg har blitt kjent med, er svært stor. Å skulle
forlate mennesker jeg har truffet hver dag i tre år, og kanskje ikke snakke med dem igjen på en god stund, er ikke en hyggelig tanke. Også tanken på å skulle ut i verden og bli stor, er til tider litt skremmende. Men mest av alt er det en deilig følelse. Det skal bli fint å endelig kunne styre livet i den retningen jeg selv har lyst til at det skal gå. Det er vel ikke til å stikke under en
stol at jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å treffe nye mennesker, oppleve nye ting og nye steder.
Men det store spørsmålet gjenstår fortsatt, og jeg har en følelse av at det kommer til å fortsette å være ubesvart en stund. Hva skal jeg bli når jeg blir stor?
Det høres dumt ut å si at jeg vil forandre verden. Jeg har vel innsett for lenge siden at det er litt vel ambisiøst å satse på å redde hele verden. Men hvis jeg kan bli gammel, tenke tilbake på livet mitt og se at jeg har utgjort en forskjell for noen, vil jeg være fornøyd. Hvis jeg kan være med å forandre en enkelt persons liv, da har jeg vel forandret verden sett med denne personens øyne?
