Et år på folkehøyskole...

Et år på folkehøyskole er forbi.

Jeg sitter igjen med utrolig mange gode minner og ikke minst mange kjempegode venner. Etter et intenst år spekket med så mange opplevelser at jeg kunne skrevet ei bok om det, må jeg si det er litt deilig å være hjemme igjen. Først nå merker jeg at det er fint å kunne være litt aleine, uten å føle at man går glipp av noe. Og det er litt fint å kunne gjøre akkurat det jeg har lyst til å gjøre, akkurat når jeg har lyst til å gjøre det. Samtidig er det noe som mangler, det er tomt et sted inni meg.

For man blir glad i folkehøyskolelivet.

Et år på Sagavoll høres nok ut som et år på leir for de fleste. Og jeg skal ikke legge skjul på at det til tider kan minne om det. Samtidig kan jeg med hånda på hjertet si at jeg aldri har hatt et mer meningsfylt år. Jeg har lært så mye om meg selv; hvordan jeg tenker, reagerer og fungerer i ulike sammenhenger. Jeg har lært å tilpasse meg, utfolde meg og begrense meg. Jeg har blitt utfordret, oppmuntret og innspirert. I tillegg har jeg lært utrolig mye andre mennesker, om Gud, og om det å leve. Sagavolls motto er "Tid for liv". Dette året har abosolutt vært et år med tid til å leve. For god tid har man iallefall på folkehøyskole. Så mye tid at det blir vanskelig å finne på noe å gjøre. I år har vi levd fra måltid til måltid, og det er ikke sjeldent man hører: "Ok, det er 2 timer til kveldsmat. Hva kan vi gjøre på den tida?" De mange timene mellom måltidene har blitt fylt med alt fra ryddefester og oppdagelsesferder i Gvarv, til kaffekos og sosial soving.

Det er ikke mulig å forklare hvor fantastisk det er å få lov til å forsvinne inn i Telemarks dype skoger, der man kan glemme alt som handler om karakterer, prestasjoner og tanker om at man ikke strekker til. Man har lov til å ha dårlige dager og gode dager. Man har lov til å være glad og sprudlende, men også sint eller lei. Man har lov til å være seg selv fullt og helt, og bli 100% godtatt for den du er. Det er fint det!



Et år på folkehøyskole er over. Det er trist at en epoke er over, men jeg er også glad og evig takknemlig for alt jeg har fått være med på i løpet av året.

Lenge leve folkehøyskolen!