Soloppgang-tur

Dagen i dag startet med å stå opp før sola. Det vil si at man måtte stå opp før 09.15 i følge avisen. Det hele var nøye planlagt og fem over åtte sto jeg ved Lindtjønn i ca 2 minusgrader og ventet på mine to gode venner Ingvill og Ane. Og det tok ikke lang tid før de kom gående ut av mørket og turen vår mot Holmenkollen kunne starte. Sekkene våre var fylt av kakao, te, brødskiver, julekaker (spesielt pepperkaker!), frukt og ikke minst: tenneved og fyrstikker.

Dermed trasket vi i vei, kun i det håp at vi skulle få se tidenes fineste soloppgang. Skuffelsen kom da vi var på vei opp bakken til Holmenkollen. Soloppgangen hadde allerede begynt, og den så ikke så fantastisk ut... Men vi kom oss da til toppen, og meg og Ane satt oss ned for å nyte maten vår. Ingvill hadde vært så lur at hun spiste frokost før vi gikk, og hadde dessuten glemt noe å sitte på. Derfor endte det med at hun for det meste sto bak oss. Jeg har en rar følelse av at turen ikke var den mest optimale for hennes del fordi; vannet til kakaoen var egentlig bare lunka, papperkakene var ikke så veldig gode allikevel og hun gledet seg til å komme hjem nesten med en gang vi ankom stedet.

Ingvill og Ane med "oppgangen" i bakgrunnen

Men hovedgrunnen til at vi faktisk tok denne turen var altså soloppgangen. Jeg må si at vi alle ble ganske så skuffa. "Soloppgangen" vi fikk se var en liten oransje strek langt borte i horisonten og sola kom aldri opp. Derfor ble vi enige om at det ikke kunne kalles noe mer enn "oppgang". Men jeg fikset bål og det hele ble ganske så trivelig allikevel. Så da tiden var inne for at frosne fingre og bein måtte tines opp og vi skulle snu nesa hjem igjen var stemningen munter og det var desidert lysere enn da vi gikk den andre veien.

Så gikk vi altså hjem igjen i lyset.

Ane varmer seg på bålet

Spising

Ingvill med "oppgangen" bak seg

PS: I løpet av turen møtte vi kun to menn og en hund. Den ene mannen møtte vi to ganger og Ingvill greide da å regne ut at han altså hadde møtt oss seks ganger fordi vi var tre...