En liten bilfortelling

Noen har allerede hørt denne historien, men likevel...

En sen lørdagskveld, etter hyggelig nattmat hos Øyvind, kjørte jeg hjem til Tretjønnveien i familiens titangrå Volvo. Snill som jeg er, skulle jeg lukke garasjeporten veldig stille for ikke å vekke mamma og pappa som har soverom rett over garasjen. Men midt i min gode gjerning, skjedde det minst ønskelige som kunne skje. Siden jeg holdt masse ting i hendene mine, ble bilnøkkelen klemt mot håndtaket på garasjen.

Hvem i alle dager plasserer en knapp på nøkkelen som utløser bilalarmen??

Som du kanskje har forstått, fant da følgende scenario sted utenfor huset til familien Arnesen:

Klokka viser snart 02.30, og plutselig begynner bilen å tute inne i garasjen. Her snakker vi om biltuta, som gikk gjevnt med ca 1 sekund mellomrom mellom tutene. Utenfor garasjen står en heller fortvilet meg, og lurer på hva i alle dager som har skjedd, og hvordan i huleste jeg skal slå den av igjen. Det første som faller meg inn er selvfølgelig å rope på pappa. Rett etter kommer jeg på at jeg kanskje bare kan trykke på knappen igjen. Og etter en kort periode (som føltes veldig lang) klarte jeg selvfølgelig å skru den av igjen på egenhånd. Da kom pappa løpende lettere forvirret ut på verandaen og lurte på hva jeg holdt på med.

I ettertid har jeg lært at jeg utløste panikkalarmen. Meningen er at den kan skrues på for å tilkalle oppmerksomhet fra omgivelsene i paniske situasjoner. I mitt tilfelle tilkalte den så absolutt oppmerksomhet fra omgivelsene, men samtidig tør jeg vel påstå at den også skapte en panisk situasjon...